Stans av Pakistans og Indias kappløp om atomvåpen

AddThis

Av J. C. Suresh

TORONTO (IDN) - De to langtids rivalene fra Sør-Asia, India og Pakistan er engasjert i verdens mest aktive kjernefysiske våpenkappløp. India anslås til å ha produsert så mange som 100 atomvåpen, og Pakistan antas å ha hamstret et tilsvarende antall, mulig mer.

Men ifølge de kjernefysiske analytikere, Hans M. Kristensen og Robert S. Norris, øker Islamabad beredskapslageret av stridshoder og kjernefysisk materiale i et raskere tempo enn noe annet land, det kan faktisk komme så mange som 200 våpen over det neste tiåret.

Utenom dette, så er det et faktum at år med samtaler mellom Pakistan og India om inkrementelle militære og kjernefysiske tillitskapende tiltak, (CBM) ikke har ikke klart å hindre et regionalt våpenkappløp og sporadiske oppblussinger i bilaterale relasjoner.

India og Pakistan har blitt enige om å varsle hverandre ved kjernefysiske uhell. Landene har også lovet å ikke angripe hverandres kjernefysiske installasjoner, og én gang i året utveksler de hemmelige lister over disse installasjonene. Men disse begrensede forsikringene har ikke stoppet de to sidene fra å fortsette våpenkappløpet.

Tidligere i år gjennomførte India en svært omtalt prøveoppskyting av Agni 5, som er en ballistisk missil, den har en rekkevidde som nærmer seg ICBM.

Det indiske militære er antatt å være rundt ett år unna fra å lage sin første ubåt som kan bruke atomvåpen. Når INS Arihant begynner å patruljere på havet, har India en komplett kjernefysisk triade, noe som gir landet en mulighet til å benytte atomvåpen på land, luft eller sjø.

Den pakistanske hæren har også utviklet en rekke atomkompatible missiler med kort rekkevidde, analytikere mener dette er et mottrekk mot New Delhis konvensjonelle militære fordel. Disse våpene kan bli brukt dersom indiske militære styrker tar seg inn over grensen til Pakistan.

Tid for en mer ambisiøs tilnærming

På bakgrunn av dette, Washingtons tjenestemenn og eksperter lurer på om det er "tid for en ny mer ambisiøs tilnærming", rapporterer Rachel Oswald som er skribent for Global Security Newswire .

Deltakere i et forum den 31. juli ved Henry L. Stimson Center kom med en rekke forslag til symbolske trekk som India og Pakistan kan gjennomføre. Det for å blåse liv i bilaterale samtaler og signalisere at deres flerårige fredsprosess blir en prioritet.

De sa at: innledende symbolske handlinger kan bestå av nye besøk fra statsoverhoder, samt å gi humanitær hjelp til hverandre ved regionale naturkatastrofer.

"I stedet for å prøve å bygge sakte mot noe, prøver du å få til en fundamental endring på tidsbasis," sier Toby Dalton, assisterende direktør i Carnegie Endowment's Nuclear Policy Program.

Utsiktene for varig fred mellom de to langtids sørasiatiske rivalene så som lyses ut i februar 1999 med signeringen av Lahore-erklæringen.

Som fulgte et toppmøte av daværende Pakistans statsminister Nawaz Sharif og hans indiske kollega på den tiden, Atal Bihari Vajpayee, ifølge Dalton.

http://www.usip.org/files/file/resources/collections/peace_agreements/ip_lahore19990221.pdf

Som Oswald påpeker, i Lahore-avtalen, New Delhi og Islamabad lovet for første gang å gi hverandre forhåndsvarsel om prøveoppskytninger og til å holde bilaterale samtaler.

Hensikten er å finne alternativer for å forbedre problemstillinger om gjensidig tillit over konvensjonelle militære og kjernefysiske våpen.

Landenes enighet var en lettelse for regionen og USA, som hadde blitt skremt av de to landenes kjernefysiske tester året før.

Lahore prosessen

"Lahore prosessen var CBMs viktigste innsatspunkt til dato.

Dalton sa, det virker som det hadde potensial til å virkelig endre paradigme."

Men bare tre måneder etter toppmøtet i Lahore, tok pakistanske soldater seg inn i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Den påfølgende korte krigen førte til et sammenbrudd i bilaterale relasjoner og et fornyet fokus av begge parters våpenutvikling.

Konvensjonelle og kjernefysiske CBM-samtaler har siden den gang i stor grad vært dominert av tjenestemenn på mellomledernivå. Dette siden pakistanske og indiske statsledere i stor grad har valgt å fokusere på økonomiske anliggender, dette ifølge Dalton.

Carnegies kjernefysiske ekspert mener at fordi sørasiatiske ledere ikke har tatt en stor personlig interesse i CBMs trinn, har saken blitt overlatt til "risikovillige byråkrater" og "forhandlingene har blitt et mål i seg. Noe som strider mot intensjonen som er starten på noe mer meningsfylt."

Dalton sa at: ”noen positive gevinster er oppnådd gjennom de to lands flerårige fredsprosess; økt bilateral handel, jevnlig bruk av en militær direktelinje, og tilslutning til varsling om rakettutskyting”.

The Global Security Newswire understreker at fredsprosessen mellom India og Pakistan samtidig fokuserer på splittende problemstillinger som terrorisme, Kashmirs status, omstridte uenigheter om naturressurser og kjernefysiske våpen.

Den ble nylig stanset etter terrorangrepene i november 2008, der den indiske byen Mumbai ble angrepet av pakistanske ekstremister. Forhandlingene ble ikke gjenopptatt før i 2011.

Den sammensatte dialogen har tidligere bestått av diskusjoner som tok sikte på å redusere risikoen for en strategisk feilvurdering som fører til bruk av kjernefysiske våpen.

"En embetsmann i Utenriksdepartementet med regional kompetanse, hans uttalelser er forutsatt at han ikke blir navngitt. Han sier: "det er mange dansetrinn å velge fra, alle kan stabilisere sikkerhetsforholdet mellom India og Pakistan".

Tjenestemannen var ikke autorisert til å snakke offentlig om saken, han spesifisere ikke hva disse tiltakene var, skriver Oswald fra Global Security Newswire.

"De to sidene er uenig om konvensjonelle og kjernefysiske tillitskapende tiltak bør diskuteres under samme paraply," sier Oswald.

Statsembetsmannen sa: "Det er en anerkjennelse ... på den ene siden at disse problemene relatert, på en annen side mener en del at de er atskilt og må holdes slik".

Ifølge analytikere, ønsker India som er en konvensjonelt sterkere militærmakt, å holde den kjernefysiske dialogen separat og isolert fra annet samarbeid. Pakistan, derimot betrakter kjernefysiske og konvensjonelle militære saker som to sider av samme sak.

Et argument i favør av å skille de to, er at dersom en annen krise bryter ut blir ikke kommunikasjon mellom nasjonenes atomsamtaler brutt, og det vil dermed minske sjansene for en kostbar feilvurdering.

Det er også en bekymring blant involverte parter om langvarige og trøttende CBM-samtaler.

En talsmann fra utenriksdepartementet sa: "Disse diskusjonene har pågått i lang tid, frem og tilbake". [IDN-InDepthNews – 8. august 2012]

 

Search